Phenomena - bøkene, Bok 1 - Profetiens utvalgte
Kapittel 1 - Del 1 - Flukten
Snøen hadde falt hele dagen, og da kvelden kom, lå det et hvitt teppe over Santorfjellene. Det gikk stier av fotspor mellom gruvegangene og de små enkle steinhusene som lå i en sirkel rundt den åpne plassen i alvelandsbyen. Utenfor sirkelen lå et lavt tømmerhus, som mortokene brukte når de holdt vakt.
Lukten av varm bjerkerotstuing hang i luften, det var middagstid. Etter at de hadde spist, samlet alvene seg på den åpen plassen.
Syv mortoksoldater kom marsjerende fra tømmerbygningen. Anføreren hadde en rød kappe som flagret i vinden. Han brølte en ordre, og mortokene stilte seg opp rundt alvene. En av soldatene ga ham en stor bok.
- Ari! brølte anføreren, og frostrøyken sto ut av munnen hans. Ari gikk frem med familien sin.
Mortoken noterte i den store boka.
- Harti!
Ari og familien hans kunne gå tilbake til huset sitt, og Harti og Khiri gikk frem. Mortoken noterte.
- Har hun vanskeligheter med å gå?
Mortoken gransket Khiri. Syke alver var det ingen bruk for.
- Ærede anfører, hun er bare sliten etter en lang dag, sa Harti og bøyde hodet.
- Er det noen spesiell grunn til at hun er sliten?
Mortoken så hardt på Harti. Harti sto fortsatt med hodet bøyd uten å si noe.
Khiri gikk frem til mortoken.
- Ærede anfører, jeg klarer utmerket godt å gå uten vanskeligheter.
Hun snudde seg og begynte å gå. - Harti, kommer du?
Harti hvisket en unnskyldning og løp bort til Khiri. Mortoken fulgte dem med øynene en stund. Han skulle til å rope dem tilbake, men lot det være. Det kunne vente til i morgen.
Vinden var kald, og han lengtet etter den varme vakthytten.
Khiri falt sammen på gulvet med en gang de kom inn i huset. Harti lukket fort døren, løftet henne opp og bar henne til sengs.
- Går det bra? hvisket han og strøk henne over pannen. Hun var rød i ansiktet, og små svettedråper rant nedover kinnene hennes.
- Jeg tror fødselen er i gang, du må hente Mandor.
De hadde planlagt alt den dagen de fikk vite at Khiri var gravid. Mortokene tok alvebarna og plasserte dem i egne leirer der de ble opplært til å grave etter mineraler i de smaleste delene av hulene.
Landsbylegen Mandor hadde selv mistet sønnen sin i en av gruvene forrige vinter. Det skulle ikke skje med deres barn. Harti hadde sendt en brevfugl til trollmannen Sha-ra og bedt om hjelp. Sha-ra var den siste av en lang rekke trollmenn som passet på den eldgamle profetboken Phenomena. Harti hadde møtt Sha-ra en gang for fem vintrer siden da trollmannen skjulte vinterbjørnen Arol for mortokene som jaktet på ham.
Harti håpet at Sha-ra kunne beskytte barna hans like godt. Sha-ra hadde svart at han skulle beskytte barna hvis Harti og Khiri klarte å holde graviditeten skjult for mortokene. De ville lage et voldsomt bråk hvis noen av slavene deres ble borte. Men så lenge de ikke visste noe, savnet de ingen.
Harti småløp mens han kikket seg nervøst omkring. Mortokene var mistenksomme, og han måtte være forsiktig så han ikke ble oppdaget.
Mandor sto utenfor huset sitt og snakket med to mortoker. Harti dukket ned bak en kjerre og holdt pusten. Han kjente svetten bli til is i nakken. Han hørte ikke hva de snakket om, men den ene mortoken ble høyrøstet. Det ble stille et øyeblikk, og så gikk de. Forsiktig kikket Harti frem. Mandor sto alene utenfor huset sitt. Da han snudde seg, vinket Harti på ham. Mandor forsto, og gikk inn for å hente legevesken sin.
Det gikk ikke mange minuttene før han kom ut igjen.
- Mortokene mener jeg bruker for mye av tiden min til å hjelpe arbeidsudyktige alver. De mener jeg ikke skal kaste bort tiden min på eldre og uføre, sa Mandor mens de smøg seg bort til Hartis hus.
Mørket hadde lagt seg over landsbyen. Harti tente en oljelampe og satte den på en krakk ved sengen. Khiri pustet tungt og strøk Harti kjærlig over hånden.
- Hent et fat med varmt vann og en kald klut, sa Mandor og åpnet den sorte vesken.
Harti hadde aldri vært med på en fødsel før og ble stående og se hjelpeløs på Khiri.
- Varmt vann ... ba Mandor igjen.
Harti forsvant ut døren og kom like etter tilbake med vannet.
- Kan jeg være her? spurte han, -- ... under fødselen?
- Det er uvanlig, men jeg kunne trenge litt hjelp.
Mandor vasket hendene sine i det varme vannet, så nikket han til Harti som tegn på at han skulle gjøre det samme.
Khiri pustet tyngre. - Det begynner nå, hvisket hun anstrengt mellom sammenbitte tenner.
Mandor tok ut et trestykke fra vesken og ga det til henne. - Bit i denne, sa han og satte seg på huk foran henne. - Det er en stor åpning allerede, jeg kan kjenne hodet til barnet.
Khiri presset. Hun bet i pinnen mens tårene trillet nedover kinnene. Harti la en kald klut på pannen hennes. Hun forsøkte å smile.
- Fortsett å presse, sa Mandor.
Khiri tok et hardt tak i hånden til Harti.
- Nå kan jeg se hodet, jeg teller til tre, så presser du igjen.
Hun spente kroppen i en bue og kvalte et skrik.
Da Mandor reiste seg, holdt han et lite barn i armene sine. Han stakk en finger i den lille munnen så hun ikke skulle gråte. Hvis mortokene hørte dem, var alt ute. Han var, som lege, nødt til å rapportere alle fødsler til vakthytten. Men denne hadde han ikke tenkt å varsle om.
- Gratulerer, det ble en jente, hvisket han. Harti strøk Khiri over pannen og tok pinnen ut av munnen hennes.
- Khiri, det ble en jente, sa han stolt.
- Ta barnet, sa Mandor og rakte det til Harti, - bind en tråd rundt navlestrengen og bruk denne kniven til å skjære over med. Harti skalv på hendene mens han skar over navlestrengen.
Khiri smilte lettet, men så jog smerten gjennom henne igjen. Hun så engstelig på Mandor. - Det begynner igjen.
Han satte seg på huk foran henne.
Khiri klamret seg fast i Harti, mens hun av all makt forsøkte å unngå å skrike av smerte.
Først kom et hode med langt lyst hår, så kom skuldrene og resten av kroppen. Mandor reiste seg med barnet i armene og smilte bredt. - En gutt!
Barna ble lagt på magen til Khiri.
- Jenta skal hete Ilke, sa Harti, - fordi hun kom først, og gutten skal hete Alk fordi han ventet. Khiri smilte helt utmattet etter fødselen.
- Alk og Ilke, hils på pappaen deres, hvisket hun og kikket opp på Harti. Ingen av barna ga lyd fra seg. Det var som om de visste at de skulle være en hemmelighet. At ikke mortokene skulle vite om dem.
- Det er best jeg kommer meg av gårde før noen oppdager at jeg ikke er hjemme, sa Mandor og pakket vesken sin. Harti fulgte ham til døren.
- Takk, sa Harti og la hånden sin på skulderen til Mandor.
- Dere trenger ikke å takke meg. Bare vær forsiktige. Jeg hørte mortokene snakke om at frostfyrsten Hisj er ute i natt. Det er ikke sikkert det er noe i det, men jeg kan kjenne at det er blitt kaldere. Og du husker historien om at Hisj ønsker seg et frostbarn for å oppfylle profetien i Phenomena?
- Ikke skrem meg sånn, sa Harti, - jeg har nok å bekymre meg over om jeg ikke skal gå rundt å tenke på de gamle skrekkhistoriene vi hørte som barn.
Mandor åpnet døren på gløtt og speidet til hver side før han smøg seg ut.
- Harti, hvisket Khiri da han gikk i gang med å pakke en sekk med det mest nødvendige. - Jeg vil at du skal gi barna merket som viser at de er av høvdingslekt.
- Men Khiri, ingen har hatt det merket siden mortokene gjorde alvene til slaver og forbød oss å bære det.
- Jeg vet det, Harti, sa hun og kikket på de små. - Men våre barn skal vokse opp i frihet, og de skal vise at vi alver fortsatt har stolthet og verdighet igjen.
Så kikket hun på Harti. Han nikket og fant frem det han trengte. Så blandet han en mørk, tyntflytende klebrig masse som han sirlig malte barna med.
- Det ser ut som du alltid har gjort det, sa Khiri og så stolt på mannen sin. Han smilte. - Jeg har øvd på det i hemmelighet helt siden min far lærte meg det.
Barna lå helt stille mens Harti lagde mønsteret som gikk fra det ene øyet, nedover halsen og ut på armen.
- Vi må dra snart, Khiri, det er langt, og vi må være tilbake før morgenen kommer. Harti satte seg på sengekanten og så på den lille familien sin.
- Men orker du å dra? spurte han Khiri.
Hun nikket.
Månen forsvant bak noen skyer. Det ble stummende mørkt. Harti og Khiri åpnet døren og smøg seg ut. Før månen kom frem igjen og kastet sitt bleke lys over landsbyen, var de langt vekk. Alk og Ilke ga ikke en lyd fra seg. Khiri hadde gitt dem mat før de dro og håpet at barna ville sove til de kom frem.
Harti tok frem en stormlykt og tente den. Han skrudde ned flammen slik at den bare ga et svakt lys, nok til at de kunne se noen meter foran seg.
Harti stanset og speidet. Han skimtet et utkikkstårn et stykke unna, men håpet at ingen mortoker holdt vakt. De var redd for frostfyrsten. Hvis Hisj var ute i natt var Harti sikker på at mortokene holdt seg inne.
Etter en stund kom de til en avsats der fjellet gikk rett ned. Harti kikket over kanten og kunne så vidt skimte bakken. Da han planla flukten, hadde han målt hvor langt det var ned, det var 20 meter. Harti tok frem tauet fra ryggsekken. Khiri så på ham mens han festet tauet i fjellet med en jernnagle og dro kraftig i det.
- Barna først.
Harti la Alk og Ilke forsiktig ned i sekken med et mykt pledd over seg. Så festet han sekken i tauet og firte dem varsomt ned.
Sekken med barna nådde bakken. Så firte Khiri seg ned og Harti fulgte etter.
Han skjulte tauenden med noen greiner så de kunne finne det igjen når de skulle tilbake.
Khiri holdt bylten med de to barna. Hun strøk Alk og Ilke over hodet mens Harti holdt lykten over dem. Det var nesten umulig å se forskjell på dem når de sov. Hun kikket opp på Harti, han smilte og kysset henne på pannen.
- Kom, nå går vi.
De gikk inn mellom trærne. Ingen av dem følte seg helt trygge selv om de hadde kommet seg ned fra fjellet. Nå kunne Harti høre frostfyrsten Hisj suse omkring mellom greinene. Så lenge de var i skogen, kunne frostfyrsten ikke gjøre noe. Han trengte plass for å samle snø, vind og kulde for å gjøre seg sterk. Harti tenkte på fortellingene om Hisj som han hadde hørt som barn. Han hadde flere ganger sett ham på avstand om vinteren, Hisj var en merkelig luftfyrste. Ingen stolte på ham og mortokene var redd ham, men Hisj var ikke ond. Han bare gjorde som han selv ville.
Harti og Khiri nærmet seg slottet til trollmannen Sha-ra, som lå på en bakketopp. De ble stående i skogkanten. Mellom skogen og slottet var det en snødekt slette.
- Nå, hvisket Harti.
Så sprang de alt de kunne.
Det snødde tettere. Alvene kunne knapt se en hånd foran seg. Vinden blåste opp og nektet dem å gå videre. Harti prøvde å slå snøen unna, men vinden tok tak i ham og kastet ham bakover. Dekket av snø, reiste han seg og så etter Khiri. Hun satt på knærne og tviholdt på Alk og Ilke mens den kalde vinden prøvde å rive dem løs.
- Du får dem ikke! skrek Harti og kastet seg mot Khiri og barna.
- De er mine! hylte Hisj.
Frostfyrsten slo ham i bakken igjen. Han holdt Harti nede mens snøen begravde ham. Gjennom snødrevet så han Hisj rive Ilke ut av armene på Khiri. Alk skrek av redsel.
Plutselig hørte de et brøl. Sha-ra hadde sendt hjelp. Det var vinterbjørnen Arol som kom for å møte dem. Arol sprang frem, slo Hisj til side og grep tak i Ilke. Frostfyrsten reiste snøen som en mur mot Arol og lot den falle over ham.
Det gikk noen sekunder. Så slo Arol seg opp gjennom snøen, han holdt Ilke godt beskyttet mellom labbene sine.
- Fort, sett dere opp på meg! ropte han.
Arol ga barnet til Harti. Alvene krøp opp på bjørneryggen. De klamret seg fast da han bykset i full fart mot slottet.
Men frostfyrsten hadde ikke gitt seg. - Hun er min! hylte han mot dem, og da de kom frem til slottsdøren, hadde han stengt den med et tykt lag is. Arol stanset og nærmet seg rolig med senket hode.
- Jeg er en av de siste vinterbjørnene. Jeg har kjempet mot deg før, knurret Arol til frostfyrsten.
Arols besluttsomhet gjorde Hisj usikker, og isen begynte å smelte. Så reiste Arol seg opp på to og knuste isen med labben. Døren åpnet seg med en lang, klagende lyd.